Eleven strever. Vi forenkler oppgavene, reduserer arbeidsmengden og senker forventningene. Det kan være nødvendige og riktige tilpasninger. Men hva skjer hvis vi fortsetter å redusere kravene uten å undersøke om eleven faktisk lærer, utvikler seg og blir mer selvstendig?
Da risikerer vi at eleven blir hengende stadig lenger etter. Når den samme logikken får prege undervisningen over tid, kan ambisjonene gradvis senkes for hele elevgruppa. Etter mitt syn har denne utviklingen preget både Norge og flere andre europeiske land.
Problemet er ikke tilrettelegging. Problemet oppstår når vi slutter å stille spørsmål ved om tilretteleggingen faktisk fører til læring.
God tilrettelegging må alltid inneholde reelle krav til læring. Elevene trenger utfordringer de kan vokse med, hjelp til å mestre dem og muligheter til å vise hva de lærer. Derfor må vi hele tiden undersøke konsekvensene av det vi gjør: Har eleven faglig progresjon? Gir støtten større selvstendighet? Styrkes deltakelsen i læringsfellesskapet? Og hva endrer vi dersom utviklingen uteblir?
Det er ikke tilstrekkelig å sette inn en ufaglært assistent som først og fremst skal hindre at frustrasjon over manglende mestring fører til at eleven forstyrrer andre. Da har vi i verste fall organisert oss rundt problemet i stedet for å gjøre noe med årsaken.
Systemisk endring for bedre læring krever at systemet rundt læreren og eleven fungerer. Skoleledere og kommuner må sørge for kompetanse, samarbeid, tid og verktøy som gjør det mulig å oppdage behov tidlig, stille riktige krav og tilpasse undervisningen uten å senke ambisjonene. Oppgavene må ta hensyn til elevenes ulike utfordringer og utviklingsnivå, samtidig som de fortsatt er knyttet til felles læringsmål.
Et konkret eksempel er hva læreren kan gjøre i selve klasserommet.
Med Læringsfokus kan læreren ha full kontroll over den digitale læringssituasjonen og bestemme hvilke aktiviteter, ressurser og nettsider elevene skal ha tilgang til. I stedet for at hver elev sitter på en åpen maskin med hele internett tilgjengelig, kan læreren skape en fokusert læringsøkt med tydelige rammer og mål.
Før undervisningen kan læreren kartlegge hva elevene allerede kan. Noen trenger støtte for å komme i gang. Andre trenger større utfordringer. Elevene kan deretter arbeide med oppgaver på ulike nivåer, få språkstøtte, bruke ulike uttrykksformer og øve så mange ganger de trenger – uten at de tas ut av det faglige fellesskapet.
Mens undervisningen pågår, kan læreren bruke læringsanalyse til å se aktivitet, svar, progresjon og behov for støtte i sanntid. Hvem har forstått? Hvem står fast? Hvem er klar for større utfordringer? Læreren kan dermed justere undervisningen mens læringen skjer, ikke først etter en prøve tre uker senere.
Det er dette god tilrettelegging bør være: Ikke lavere forventninger, men bedre informasjon, mer presis støtte og flere muligheter til å mestre de samme læringsmålene.
Teknologi kan på denne måten frigjøre lærerens tid til det som bare læreren kan gjøre: se eleven, utfordre, forklare, motivere, bygge relasjoner og skape et godt læringsfellesskap.
Estland satser nå videre på KI-verktøy og opplæring for både elever og lærere. Landet ligger over OECD-gjennomsnittet i alle de tre PISA-fagene og velger ikke å møte utfordringene ved å trekke teknologien ut av skolen, men ved å utvikle kompetansen til å bruke den bedre for læring.
I Learnlab arbeider vi med pedagogisk KI, kartlegging, språkstøtte, øving, varierte læringsaktiviteter, Læringsfokus og læringsanalyse nettopp for å gjøre læring og progresjon synlig. Elevene får flere måter å møte fagstoffet, arbeide med det og vise forståelse på. Læreren får bedre grunnlag for å stille riktige krav, få alle med og vurdere om støtten faktisk virker.
Men dette kan ikke bare være lærerens ansvar. Det andre eksemplet handler derfor om kommunen som system.
En kommune kan bruke data fra kartlegginger, undersøkelser, læringsaktiviteter og andre relevante kilder til å se utviklingen på tvers av klasser, skoler og tjenester. Hvor ser vi manglende progresjon? Hvor lykkes skolene godt? Hvilke elevgrupper faller systematisk bak? Hvor settes det inn mye støtte uten at resultatene forbedres?
Da kan kommunen gå fra å diskutere enkeltelever og enkelttiltak til å undersøke sin egen praksis.
Det samme systemet kan brukes til å utvikle kompetansen til de voksne. Dersom data viser utfordringer med for eksempel lesing, vurdering, inkluderende undervisning eller pedagogisk bruk av KI, kan kommunen etablere målrettede kompetanseløp for lærere og ledere, følge gjennomføringen og undersøke om endret praksis faktisk gir bedre resultater for elevene.
Da kobler vi elevenes læring og de voksnes læring sammen.
Det er først når læreren, skolen og kommunen lærer samtidig at vi kan snakke om reell systemisk skoleutvikling. Kommunen trenger ikke bare rapporter om hvordan elevene har det. Den trenger innsikt som gjør det mulig å forstå hvorfor resultatene blir som de blir, handle på dem og følge med på om tiltakene virker.
Vi samarbeider også med AI-LEARN-senteret om å utvikle løsninger for læring i skole og høyere utdanning. Ambisjonen er enkel: Elever og studenter skal få bruke de verktøyene som gir dem størst mulig læringsutbytte, samtidig som læreren beholder kontrollen over undervisningen og vurderingen.
Når vi allerede har slike muligheter i Norge, hvorfor bruker vi dem ikke mer systematisk?
Hva venter vi på? At foresatte skal slutte å la barn og unge sitte og døse foran skjermer?
For ja – vi bør selvfølgelig også være langt tydeligere på skjermbruk uten pedagogisk verdi hjemme. Jeg mener vi gjerne kunne gått betydelig lenger. Barn trenger ikke ubegrenset tilgang til sosiale medier, underholdning og passive skjermer. Og kanskje burde vi også snakke langt mer alvorlig om foreldrenes egen skjermbruk når barna er til stede.
Vi advarer mot røyking fordi vi vet at voksnes atferd påvirker både egen og andres helse. Kanskje burde overdreven skjermbruk også kommet med en tydelig advarsel:
«Foreldres skjermbruk kan skade barns oppmerksomhet, samspill og utvikling.»
Det kan høres provoserende ut. Men det er merkelig hvor mye av debatten som handler om å fjerne pedagogisk teknologi fra skolen, samtidig som barn kan bruke timevis på TikTok, YouTube, Snapchat, gaming og andre tjenester hjemme – ofte med voksne ved siden av som selv sitter på hver sin skjerm.
Vi må klare å skille mellom skjerm som passiv underholdning og teknologi brukt målrettet til læring, skapende arbeid, samarbeid, øving og tilbakemelding. Å putte dette i samme kategori gir like lite mening som å si at en lærebok og et ukeblad er det samme fordi begge er laget av papir.
Debatten burde derfor ikke handle om skjerm eller ikke skjerm. Den burde handle om hva eleven gjør, hva læreren gjør, og hva eleven lærer.
Vi må stille tydeligere krav til hvordan læring organiseres og til hvilke resultater den faktisk gir. Samtidig må lærerne få støtten, kompetansen og verktøyene de trenger for å lykkes. Målestokken kan ikke være hvor mye vi har tilrettelagt, hvor mange tiltak vi har satt inn eller hvor mange voksne vi har plassert rundt eleven.
Målestokken må være faglig utvikling, mestring, selvstendighet og kompetanse for fremtiden.
Kjære norske skoler, kommuner og universiteter: Slutt å la tilrettelegging bli ettergivenhet.
Still faglige krav til lærings-, undervisnings- og vurderingsprosessene. Bruk teknologi der den gir bedre læring. Gi lærerne innsikten og verktøyene de trenger. Følg utviklingen mens læringen skjer.
Lærer elevene mer, mestrer de mer – og først da kan de oppleve å være en del av et felleskap!
